Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting.
Han Isak sa både takk og ære for seg, og så sa kallen, at han skulle komme igjen til jektutsetningen; han ville til Bergen med føring i annet stevne, og da kunne Isak bli med og selv selge fisken sin. Ja, det ville Isak gjerne, og så spurte han hva for en kos han skulle holde, når han skulle komme til Utrøst igjen. «Beint etter skarven, når den flyr til havs, så holder du rett kos,» sa kallen. «Lykke på reisa.»
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker, som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, som kjerringen holdt liv i ved fiskeavfall og de gresstråene de kunne sanke omkring på fjellene, men hele hytten hadde han full av sultne barn. Allikevel var han alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. Det eneste han anket over var det at han aldri riktig kunne ha fred med naboen sin; det var en rik mann, som syntes han skulle ha allting bedre enn slik en larv som Isak, og så ville han ha ham vekk, så at han kunne få den havnen Isak hadde utenfor hytten sin.
